Et problem uten en løsning

Da plastkrisen for alvor nådde nyhetsbildet, ble bioplast lansert som redningen – en biologisk nedbrytbar løsning på vårt selvpåførte problem.

Men her er utfordringen: Bioplast inneholder de samme tilsetningsstoffene som vanlig plast. Så selv om de mikroskopiske plastgranulatene ikke frigjøres som evighetselementer i miljøet, gjør de kjemiske tilsetningsstoffene det. Og det er nettopp disse vi bør rette oppmerksomheten mot.

All plast er problematisk. Bioplast løser egentlig bare ett problem – selve nedbrytningen av materialet. Kjemikaliene det inneholder slippes fortsatt ut i miljøet, påvirker helsen vår og vil plage generasjoner fremover.

Å forstå plastkrisen – en fulltidsjobb

Hvis du virkelig vil forstå plastkrisen i sin helhet, må du sette av tid. Masse tid. Den berører biologi, kjemi, landbruk, industri og en hel del annet. Som en som har brukt uker på å grave i forskning om ftalater, BPA, mikroplast og deres effekter på miljøet og hormonsystemet vårt, kan jeg bare håpe å oppsummere dette på en oversiktlig måte – med et hint av spydighet. For dette temaet er både irriterende og utmattende.

Svar på våre bønner?

Bioplast er laget av naturlige materialer som sukkerrørstivelse og treoljer. Monomerene i plasten er derfor fornybare – noe som gir oss en illusjon av bærekraft og lar oss føle oss en anelse mindre skyldige over planetens tilstand.

Og det stopper ikke der! Vi kan lage emballasje, klær, elektronikk og omtrent alt annet vi har produsert de siste tiårene – uten petrokjemikalier!

Men her kommer haken: For at bioplast skal oppføre seg som vanlig plast må vi tilføre nøyaktig de samme tilsetningsstoffene. De som gir plasten styrke, fleksibilitet og formbarhet. De som lekker ut i naturen og kroppene våre. I tillegg fører produksjonen av bioplast til økt avskoging og bruk av sprøytemidler.

Så hva har vi egentlig oppnådd?

Kroppens hormonelle dirigent

Det endokrine systemet styrer alt fra vekst og stoffskifte til immunrespons, reproduksjon, blodtrykk og nevrologisk utvikling. Kort sagt: hvis hormonbalansen forstyrres, forstyrres hele kroppen.

Et EDC (endocrine-disrupting chemical) er et kjemikalie som kan forstyrre hormonfunksjonen. Flere av kjemikaliene som tilsettes plast for å gi den spesifikke egenskaper, er anerkjente EDC-er. Problemet? Når ett skadelig tilsetningsstoff fases ut, erstattes det ofte av et annet som viser seg å være like ille, men som enda ikke er regulert.

Vi har for eksempel sett at noen babyleker solgt i EU laget av resirkulert plast inneholder disse stoffene i mengder som kan sammenlignes med elektronisk plastavfall.

Det finnes ingen «god» plast. Bare mindre dårlig plast.

Et uunngåelig problem

Når jeg ser rundt meg akkurat nå, teller jeg godt over 50 ting laget av plast. Kanner, matemballasje, veggmalingen, elektronikk. Det er overalt. Og det store spørsmålet er: Kan en vanlig person i et vanlig hjem løse dette problemet?

Kanskje ikke. Men vi kan begrense eksponeringen vår. Små endringer kan gi en betydelig kumulativ effekt.

“EDCs ARE LINKED TO NEUROLOGICAL AND BEHAVIORAL DISORDERS, OBESITY AND METABOLIC DYSFUNCTION, REPRODUCTIVE DISORDERS, AND HORMONE-SENSITIVE CANCERS.”

Å leve et plastfritt liv er i praksis umulig. Selv de som prøver drukner i motstridende informasjon, aggressiv markedsføring og sensasjonspreget innhold.

All plast er problematisk. Bioplast løser ikke annet enn materialets nedbrytningsproblem. Kjemikaliene lekker fortsatt ut i miljøet og de påvirker ikke bare oss, men også de som kommer etter oss.

For en dypere gjennomgang av kjemikaliene i plast og deres helsekonsekvenser, anbefaler jeg “Plastics, EDCs & Health” (Endocrine Society, 2020), som denne teksten i stor grad baserer seg på.